Ting som opptar meg

hvor ble det av barndommen

Etter at jeg bosatte meg i Akershus la jeg etterhvert merke til den store forskjellen mellom barn og unge der, og hjemme i Porsgrunn. Min unge, uvitende hjerne kunne bare ikke fatte synet som pleide å møte meg på bussen hjem fra skolen i Oslo, den var ofte spekket full av jenter ned i 10års-alderen som så prikk like ut. Det var egentlig ikke det at de så like ut som plagde meg (og fortsatt gjør det), men jeg kunne bare ikke forstå meg på foreldrene. Hva slags foreldre gir ungen jakke til 4-5 k, veske fra en eller annen kjent designer, og iphone? Hva skal et barn på ti år med en iphone? Eller resten av sakene jeg har nevnt, for den saksskyld. Jeg tenkte tilbake på min egen barndom, jeg var for det meste opptatt av hester og å leke ute i skogen. En på ti år er et barn, ikke en liten miniatyr-voksen. Altså, det er jo flott med foreldre som har store ressurser og sånn men denne materialistiske oppdragelsen vil ikke føre med seg noe godt, tro meg. Disse barna får så og si frastjålet barndommen sin, og jeg får rett og slett vondt. 

Det er samfunnet vårt som har gjort det slik, og jeg ser det bare eskalere. Sist gang jeg var hjemme la jeg merke til at noe hadde forandra seg, faktisk så det ut som noen av barna der faktisk begynte å ta etter ungene her. Det sprer seg. Og ikke bare denne idiotiske materialismen, men det er flere unge i samfunnet vårt med depresjoner og andre psykiske problemer enn det noen gang har vært. De hysjer ofte om det, biter tennene sammen og fortsetter med det som gjør de ulykkelige. Jeg kan merke presentasjonpresset på skolen selv i blant, det er ikke kult å få under fire, og jeg glemmer aldri da jeg sa jeg ville bli sykepleier og fikk en ganske stygg kommentar fra en jente om at det var et skikkelig teit og nedverdigende yrke. Jeg bryr meg ikke om slikt, det har jeg aldri gjort. Men hva med de som gjør det, de som føler at de være som alle de andre, eie de samme tingene og prestere på et nivå som gjør at de sliter seg ut. For de er mange, og samfunnet er i ferd med å ødelegge ungdommen vår, sakte men sikkert. 

Det er på tide at vi våkner opp, roser hverandre og slutter å være så forbanna kalde. Fordi det er det vi er, noen kalde jævler. Vi bryr oss bare om oss selv, og om vi spør noen om hvordan de har det, og personen sier nei, da tror jeg de fleste av oss faktisk hadde skygget banen rimelig kjapt.

Våkn opp Norge.

 

Kroppshysteri, fotballfrue og alt det der.

Nå raser jo denne debatten rundt fotballfrue, og bildet av kroppen hennes som hun la ut fire dager etter fødsel. Veldig mange mener at hun ikke burde lagt ut dette bildet i det hele tatt, fordi det sender ut feil signaler til unge jenter for eksempel. Men; Jeg er rimelig sikker på at om en kvinne som hadde noen flere kg på kroppen enn hun hadde lagt ut et slikt bilde, så ville hun kun fått creds for det. Vi er alle forskjellige jenter! Uansett hvordan du ser ut, så er du forbanna flott. Fotballfrue driver jo med trening på et nivå de aller fleste av oss ikke har tid til. Det er jo egentlig ikke så rart at hun ser slik ut med tanke på livsstilen hun hadde før, og under graviditeten. I tillegg veide ikke ungen så himla mye heller. Men igjen, vi er alle forskjellige. Om hun vil legge ut slike bilder, så la hun. La hun være stolt av seg selv, og la alle andre være det og. Om du føler deg forferdelig misfornøyd med deg selv etter å ha sett på dette bildet, så slutt å les bloggen hennes. Det er virkelig ikke verdt det om det får deg til å føle deg dårlig. 

Hun er et eksempel på et ideal ganske få har tid, eller krefter til å kunne oppnå. Hva jeg synes om hennes livsstil velger jeg å holde for meg selv, fordi alle har sin måte å leve på. Jeg har også valgt å holde mine meninger for meg selv, fordi igjen: alle har sine forskjellige måter å leve på.

Det er utrolig kjipt at så mange kan bli påvirket så inne i grader negativt av et bilde, eller av en blogger. Hun lever jo bare livet sitt på den måten hun selv vil, akkurat som de fleste av oss. Og vi får i tillegg kun høre om det bra i hverdagen hennes, for det negative har hun jo valgt å ikke fokusere på. Det er jo slik bloggen hennes er, en overfladisk del av et liv. Om du heller vil lese noe mer dypt og meningsfullt, så finnes det jo blogger med slikt innhold.

Nei, jenter. Vær fornøyd med sånn du ser ut, så lenge helsa di er god. Og la nå fruen få være fornøyd med sitt utseende og.

Takk gud for ulikhet. 

 

 

Du er bra som du er.

Jeg er i det ...meningsfulle hjørnet i natt og tenkte jeg skulle skrive om noe som opptar meg en del, i tillegg har jeg jo ikke blogget på en veldig god stund! 

Det har aldri vært like mange unge mennesker i Norge i dag som rett og slett er usunt opptatt av sitt eget utseende, og da mener jeg egentlig ikke med tanke på hvor opptatt de er av det, men mange føler at de ikke er bra nok om de ikke veier så og så mye, har de nyeste klærne eller akkurat den mobilen. Og det er jo fordi en god del mennesker faktisk fryser deg ut om du ser litt annerledes ut eller oppfører deg litt annerledes. Og jeg feier selvfølgelig ikke alle over samme kam, men det stemmer jo dessverre. Nå som jeg er 19 år og voksen har jeg virkelig skjønt at om noen ditcher meg fordi jeg ikke ser sånn eller slik ut, eller fordi jeg er akward så er de faktisk ikke verdt å samle på. Men det er ikke alle som klarer det. Jeg skulle virkelig ønske at folk kan se forbi det ytre, se etter det som er inni personen i stedet. Gjør det noe om hun eller han faktisk er litt utenom det vanlige, eller om du har hørt noe 'ille' om den personen? Du kan faktisk gå glipp av å bli kjent med et bra menneske om du kun bryr deg om det ytre. Når jeg var yngre tenkte jeg at slike ting skulle minske i størrelse når jeg ble eldre, men egentlig ble det helt omvendt. Overalt hvor du går blir du dømt etter hvordan du fremstår ved første øyeblikk, og det skal ofte lite til før noen virkelig ikke liker deg. Og selvsagt, ikke alle kommer til å like deg her i livet, så egentlig er det bare å venne seg til det. Det vil alltid være noen som har noe i mot deg, men jeg føler ofte at det er mange som opplever slikt, noe jeg synes er utrolig synd. 

Om flere kunne klart å se forbi overfladiske ting så tror jeg verden hadde blitt et bedre sted å være, spesielt for ungdommer i sårbar alder som føler et stort utseendemessig press fra før av. Og man kan jo mene hva man vil om en person, men om man ikke har noe hyggelig å si, så la heller vær å si det. Personen får mest sannsynligvis vite det uansett, og det å være en av grunnene til at et menneske synes dårlig om seg selv, det håper jeg inderlig ingen har noe særlig lyst til. For ord kan faktisk såre mer enn du kanskje tror.




Om det å starte på nytt.

Om under en måned starter jeg på en helt ny epoke i livet mitt, om alt går som det skal. Jeg skal jo som de fleste vet til Oslo for å gå på skole. Jeg har masse tanker i hodet, og nettene blir ofte lange og søvnløse, for det er så mye som skal ordnes og fikses. Hybel skal finnes, og jobber skal søkes på. Det å bo alene, skremmer meg ikke. Selvfølgelig blir det annerledes. Selvfølgelig vil jeg støte på problemer, sikkert så det holder etter. Men èn ting som skremmer meg er skolen. Det skremmer vettet av meg, faktisk. Det å ha 1 år med pause fra videregående, det er lenge. Jeg angrer selvsagt ikke på at jeg gjorde det, for jeg trengte den pausen. Men jeg er redd for at ting skal gjenta seg; at jeg skal bli stemplet som dum , igjen. Men jeg skal ikke gi opp, ikke denne gangen. Jeg har faktisk innsett at alle mennesker faktisk er like smarte,det er bare noen som er mer heldig enn andre, og lærer lettere.

Jeg bekymrer meg i tillegg for hvordan jeg skal sjonglere skole, jobb, lekser, og trening, og livet. Vil jeg klare det? Jeg tror jeg kan det. Vil jeg tørre å spørre læreren om hjelp når jeg ikke forstår? Vil jeg reise meg alle gangene jeg kommer til å feile? For det blir mange ganger, det vet jeg. 

Dette er utdanningen min.

Det er hele fremtiden min som står på spill. 

Det er min siste sjanse. 

Men vil man nok, ja da kan man. Det tror jeg på.






 

Stuck in her daydream, been there since 18.

 Noen ganger må man bare hoppe i det, egentlig. Har du en drøm? Make it come true. Ikke sitt der og vent på at den skal gjøre det av seg selv. Det kommer virkelig ikke til å skje. Jeg har mange drømmer. Mange. Noen av dem er helt sikkert utenfor min rekkevidde. Men mange av dem er også realistiske. Det er viktig for meg å kunne bevise for meg selv at jeg faktisk klarte det. At jeg ikke gav opp. At jeg kjempet for det jeg ville ha, og fikk det. Se på deg selv; du bor i verdens beste land å bo i. Du har mest sannsynlig mye mer enn mange andre mennesker i denne verden. Folk må innse det, jeg må innse det. Flesteparten av oss er fucking heldige. Vi har alle verdens muligheter, omtrent alle dører er åpne for oss. Du har ett liv på denne jorda. Ètt. Bruk det.

Såpass skylder vi dem.

Siden jeg var liten har jeg blitt møtt med mye motstand. Nesten ingen har trodd på meg, og mine ambisjoner. Det gjelder ikke alle, og absolutt ikke alt, men mye. Jeg har fått høre fra lærere om at jeg aldri kan klare å fullføre skolen fordi jeg, i følge dem aldri kan lære matte. At jeg bare kan gi opp, slutte å prøve. 

Siden jeg har vært 14-15 år gammel så har jeg hatt en drøm om å flytte til Oslo, og å få gå på videregående der. Endelig skjer det, mest sannsynlig, men det har også en bakside. Det første faren min sa var hvor jævla idiotisk det er, og hvor mye jeg kommer til å angre. Han ba meg også droppe hele utdannelsen min, for det å gå media ( Som var det eneste jeg kom inn på i mitt fylke ) , det var like ille. 

Uansett hva du gjør, så vil du alltid møte motstand her i livet har jeg lært. Det vil alltid være noen som ikke unner deg det, som er misunnelige, som synes du er en idiotisk ape, osv. 

Men sånn egentlig. Så kan man drite i dem.

Det er virkelig, virkelig ikke vits å legge seg ned å dø fordi noen sier du ikke klarer. Tror du selv at du ikke klarer? Yes, you're right. Men tror du på deg selv? Da kan du faen meg gjøre akkurat det du ønsker. 

Det er så himla viktig å prøve nye ting, å flytte en helt ny plass, møte nye mennesker, og å lytte til seg selv.

Kanskje går det ikke bra, kanskje failer du totalt. Men da kan du i hvertall si at du prøvde. At du gjorde ditt beste. 

Det er til syvende og sist det som teller. Deg. 

 

Change "I can't "

Into "I can " 

And pretty soon you will say

" I did. "

 Og til dere som mener motsatt: Ta dere en bolle'a. 

 

spread.

http://odalul.blogg.no/1336674948_hva_har_jeg_gjort.html

Spre Oda, og Leah's kamp videre. 

 

Spread the word

http://odalul.blogg.no/1335643498_et_oppgjr_med_det_som.html

Jeg har ikke ord. Rettsystemet i dette landet kan bare gå en annen plass. Dette er bare helt utrolig frustrerende å lese. Og jeg synes virkelig hele Norge skal få vite om dette. Slikt kan bare ikke skje. Det kan bare ikke det. 

Jeg heier på deg og Leah, vakre Oda. Hele veien. 

What I think it's maybe not what you think, but fuck it.

I dag hadde skolen besøk av en fyr som heter Hans Petter Martinsen. For ca 20 år siden så var han Oslo's mest fryktede torpedo, narkoman, og generelt ganske farlig/gal. En gang kuttet noen hovedpulsåren på han i lysken, og det skal man jo egentlig ikke overleve. Han gjorde jo det, og plutselig så han Jesus. Altså, i følge han selv. 

Han hadde først et foredrag om narkotika som jeg synes var veldig bra, selv om han virka veldig skummel i starten for han skreik så høyt han kunne når han ble så oppslukt av noe. Altså, jeg vèt at jeg ikke skal bruke stoff. Jeg har aldri prøvd det. Men selvfølgelig, det sier vel de fleste. Men jeg mener; prøver du stoff er det ditt eget problem for de fleste i Norge vet faktisk hvor farlig det er. Andre tingen er at han fikk frem veldig godt at hasj er farlig. Det tror veldig mange at det ikke er, men belive me. En dude som har vært narkoman ...ganske lenge, og som har møtt MANGE mennesker som er narkomane tror jeg har rett i at hasj faktisk er farlig. For alle sier jo " Det er jo ikke farlig en gang, man blir ikke narkoman da. " Hvis man tar seg en tur på psykriatisk finner man en god del tilfeller der folk har gått klikk bare pga litt hasj. 

Jeg ser virkelig ikke hvorfor folk skal gamble med det, for etterhvert vil du ha sterkere stoff uansett. Jeg har sett det skje. 

Det andre foredraget handlet om mobbing, og det var også bra. Det er utrolig viktig å sette mer fokus på slikt, for det virker som den debatten har forsvunnet. 

Så til onsdagskvelden. 

Her forklarte han om hvorfor han trodde som han trodde osv. Det provoserte meg en liten smule. Jeg synes tro er veldig interessant å snakke om , det er et utrolig artig emne om diskusjonen er saklig. 

Det som provoserte meg så var at han mener at gud tilgir alt. Og ja, fint for han, men når han kom med at hans egen datter ble voldtatt av tre menn, og at han ikke føler noe som helst sinne over dem? Det ble bare altfor idiotisk, synes jeg. I følge han skal Jesus ta vekk alle dine lidelser og dine sår om du tror på han, men mine har grodd heilt fullstendig fint. Han mente at vi aldri vil få fantastiske liv uten Jesus, og at vi ikke kan klare oss uten han, men jeg tror at om det virkelig er sant, så hadde ikke så mange mennesker i denne verden måtte lide hver, jævla dag. 

Personlig tror jeg ikke på en 2000 år gammel bok som noen menn skrev ned fordi gud sa det til dem. Har du stemmer i hodet så er du psykisk syk, men snakker du med gud så er det helt motsatt? I don't get it. 

 

 

 

My mind is full.

For tiden så sprenger jeg av kreativitet, men på en måte ikke. Før jeg begynte på Bjerkely så tok jeg bilder hele tiden, det var gøy å ta bilder, men nå er det lenge siden jeg faktisk har dradd med meg kameraet noe sted. Det går nesten bare i oppgaver hele tiden, og jeg legger virkelig ikke sjela mi i det, for jeg hater å gjøre ting som ikke er meg. Vi lærer jo av det, og blabla, men siden det ikke gjør meg glad kunne jeg ikke studert foto, for jeg liker ikke ting som ikke gjør meg glad. Vi har fått en fri-oppgave, og det skal virkelig bli den beste oppgaven jeg skal gjøre i løpet av året, for jeg får endelig sjansen til å gjøre det jeg liker.  Jeg har omtrent funnet ut av idèen min, men jeg skal ikke røpe den her helt ennå, tenker jeg.


Jeg jobber hver dag med å prøve å finne tilbake hva jeg hadde før bjerkely, og nå som våren kommer føler jeg virkelig at det begynner å bli lettere. Vinteren gjør deg ikke fryktelig sprudlende heller, liksom. Det skal bli veldig godt å bli ferdig, flytte laaangt fra porsgrunn men samtidig bare en og en halv time unna, og starte heilt på nytt. Jeg føler virkelig at jeg har funnet min egen stemme gjennom fotografi i løpet av året som har vært, og det er virkelig verdifullt, for nå vet jeg hvor jeg står.



Jeg avskyr det kommersielle fotografiet. Altså, det er jo fordi jeg ikke klarer å ta slike vakre, skarpe bilder som det, og fordi jeg syntes det er så utrolig kjedeliiiiig. Det jeg liker best er å ta merkelige, sære bilder som ingen skjønner, fordi det er meg. Pluss at jeg hater å ta bilder av mennesker. I hvertfall vis det er oppgaver. Når Krogvold var her ble vi tvunget til å tusle bort til en vi ikke kjente, og jeg døde på meg av angst. Likevel er jeg jo glad for at jeg faktisk gjorde det, men bildet ble jo alt annet enn bra. Men nå skal jeg virkelig fokusere på svart/hvitt prosjektet mitt, stilen min, og det jeg liker å gjøre. Fordi det er da jeg er best. 

JEG VIL HJEM.


JEG VIL HJEM. JEG SAVNER VENNENE MINE PÅ GALTVORT. TROR JEG BLIR SPRØ, OK.  ALLE HER BARE  " HP- LEIR, JAOK. "  Har spradet rundt i griffing-uniformen min i hele dag, de fleste her mener nok at jeg er mentalt sjuk, men det går helt fint for meg. 


SÅNN HER SÅ DET UT NÅR JEG FIKK ET ANFALL ETTER Å HA PÅ MEG UNIFORMEN MIN I DAG.  

ÅH, JEG SAVNER GALTVORT SÅ SJUUKT. JEG KUNNE IKKE DIT I HELGEN SIDEN JEG IKKE KAN HA FRAVÆR FRA DENNE SKOLEN HER. til sommeren må jeg på leir, ellers så dør jeg.  Skal i hvertfall være stuck på gs for en stund, åhhh. 

Of Course It's Happening in Your Head, But Why on Earth Should That Mean It's Not Real ?" .

Let's talk about school.

Det er ingen hemmelighet at jeg avskyr det meste som jeg har erfart når det gjelder problemene mine på skolen. Nå er det jo snart på tide for meg å begynne på videregående skole igjen, og jeg gleder meg virkelig ikke til å måtte face alle de problemene mine med matten. Noe hjelp tror jeg ikke at jeg får, i fjor sa jo kontaktlæreren min at jeg aldri ville klare denne matten, og at jeg bare kunne ta det vekk fra timeplanen min, til meg og min mor. Superkoselig, med andre ord. Mattelæreren min sa også ganske høyt i klasserommet, at vis jeg ikke ble med i en gruppe hvor du kun kunne få en to'er, så ville jeg stryke. Jeg har jo litt høyere ambisjoner en akkurat dèt, så jeg ville jo naturligvis ikke være med i denne gruppen. PPtjenesten diagnotiserte meg med ' spesifikke lærevansker i matematikk' og mente også at jeg burde være med i en sånn gruppe, også hørte vi aldri noe mer i fra de, selv om vi prøvde å kontakte de flere ganger.

Jeg har drømmer, jeg. Noen av de er å få minst fire i matte, bli sykepleier, så spesialisere meg innen nyfødt-sykepleie, freelance som fotograf i blant, gi ut en bok, men nesten ingen vil jeg greie om jeg ikke kan bestå matematikk. Når man ikke får hjelp, eller tilrettelagt undervisningen, som man har krav på etter norsk lov så er jo liksom ikke ting så veldig lett, eller hva? 

Jeg har søkt helse og sosial på videregående nå. Også på den videregående lengst vekk i fylket, for jeg skal virkelig ikke ha noe å gjøre med  de helsikes ppt-folkene i kommunen min mer. Jeg har mailet skolen om vanskene mine for noen uker siden, jeg vil at de skal være forbredt på at jeg vil komme til å trenge hjelp. For jeg vil lære, jeg! Det er faktisk ingenting som jeg heller vil, men det blir litt vanskelig når du kun møter motstand, på motstand uansett hva du gjør.

Nå har jeg begynt å gjøre barneskole-matte på nettet, for jeg tror problemet er at jeg ikke fikk konsentrert meg nok på barneskolen, da jeg gikk i en helt forferdelig klasse til tider. Og vis du mister litt av matten, så vil du ikke klare å komme deg videre, for det er som å gå opp en stige hvor du må bruke alle trinnene. Det som er gøy er at for noen dager siden klarte jeg å lære meg addisjon og subtraksjon med negative tall helt på egenhånd! Ikke en stor bragd for de fleste, men det gav meg jo troen på at jeg faktisk kan hente meg inn igjen, en eller annen plass! 

Jeg må jobbe mye hardere enn andre i matte, og ikke legge det vekk slik som min forrige lærer ville, for det løser faktisk ingenting. Jeg har konsentrasjons-vansker, så korte , intensive økter er greia for meg, for jeg klarer ikke fokusere på noe mer enn ti minutter av gangen. Men jeg tror at det også kan trenes opp! 

Dette er min siste sjanse til det offentlige, jeg gikk på en privatskole i litt over 1 år, og gikk ut med TRE i matte. Det er helt sjukt til meg og være kan du på en måte si. Lærerene der var glade i faget sitt, de var oppmuntrende, hjelpsomme, og man fikk god oppfølging. Savner virkelig den skolen, selv om den selvfølgelig også hadde sine egne feil og mangler.

Når jeg blir voksen, så har jeg virkelig lyst til å jobbe på en skole en, eller annen gang i livet mitt, for det verste du kan gjøre mot mennesker som trenger hjelp, det er å gi dem opp.

 

I want to become something one day.

I dag så har jeg fundert masse på hva jeg vil gjøre neste år. Noen ting er i hvertfall sikkert. 

Jeg skal ikke tilbake til Porgrunn vgs.

Mest sannsynlig skal jeg ikke tilbake til Porsgrunn heller.  Mange grunner til det, men jeg trives så himla godt med å ikke bo der mer. Jeg elsker å kunne klare meg helt selv. Nå må jeg jo ikke lage mat da, det blir ordna, men det meste andre må jeg jo. Men trives så godt borte, og når jeg først kommer hjem så er det jo deilig. Liker det best sånn, nemlig. 

Jeg sliter også med den tanken om at jeg skal tilbake på skolebenken igjen. Jeg aner ikke hvordan det kommer til å gå, mattevanskene mine er så himla store. Når jeg gikk på vgs så fikk jeg jo vite at jeg hadde mattekunnskaper som en åttendeklassing så det at jeg ikke har lært noe etter grunnskolen er jo ganske skremmende i seg selv.

Og jeg aner ikke om hvordan eller hvor jeg kan få hjelp. Jeg gidder søren meg ikke å være i en liten gruppe med folk som har gitt opp matte, kun for å få en liten toer. : ) )))) Jeg streber etter mer enn det.

Det var alt skolen kunne tilby meg i fjor. I stad leste jeg jo en artikkkel på dagbladet om at folk med dokumenterte mattevansker har rett til å studere uten fullført studiekompetanse. Har jo aldri jeg hørt noe om. Det viser bare hvor fantastiske de er til å informere. Men jeg skal klare på en eller annen måte å få gjennomført det jeg vil her i livet, for å vise at jeg faktisk ikke gir meg, for det skjer ikke. 



Ett knippe av bilder jeg tok på fredag da vi på naturfoto var og fotograferte noen gamle helt forlatte hus. Folk hadde ikke tatt med seg møblene sine en gang, og nå bare står de der som ett minne i fra fortiden.




 

 

Together we make a difference.

Tenk vis du ikke kunne gå ett sted fordi det kunne være miner eller klasebomber der. Du er aldri trygg, og vis du trår utenfor stien kan uhellet være ute.

Surrealistisk, much? 

Vel, ikke for mennesker i andre land. 

I dag har jeg gått som bøssebærer i fem timer, omtrent. Det er så fint å se at folk bryr seg, og støtter denne saken, fordi den er så utroooolig viktig! Jeg oppfordrer alle til å gi! Litt kan utgjøre en stooor forskjell, og for 1 kr gir staten fire! Så ett lite beløp kan lett bli stort!  

Sammen utgjør vi en forskjell.

Støtt Norsk folkehjelp's arbeid med å rydde miner og klasebomber. Støtt dem til å lage ett trygt miljø for å arbeide i, å leke i, og å utvikle seg i.


( Bildet er mitt. ) 

Meg, meninger, og perfeksjon.

Åkej, det er på tide med noe som ikke bare er bullshit her for once. Jeg liker å ha noe å se tilbake på, slik at jeg kan fremstå som litt moden og reflektert. For jeg er egentlig det, altså. Selv om det ikke virker slik på utsiden.

 

Hell yeah, må bare slenge med ett bilde av Glomma. Det oser jo rett og slett refleksjon av det sånn egentlig.

Når folk ikke kjenner meg, så dømmer de meg til å være en skikkelig useriøs, merkelig, og hæppy person. Noe av det er jo sikkert positivt, men problemet mitt da er at da klarer jeg aldri å si noe som noen tar seriøst. Man må som regel være skikkelig venn med meg først, før man skjønner hvordan jeg egentlig er. Jeg har veldig sterke og klare meninger, jeg er opptatt av politikk, og at alle rundt meg skal ha det bra. De fleste vet sikkert dette, men jeg er også dårlig på å fremstille ting som jeg vil ha dem. Jeg skjuler alt jeg vil ha frem bak en sånn.......vegg, ved at jeg tuller i stedet. Noen ganger er det sikkert festlig, men ikke alltid. Spesielt når jeg virkelig går inn for å si hva jeg mener også får jeg bare  " o,o " tilbake, liksom. 

Nei, jeg er ikke perfekt. Sikkert sykt mange sider ved meg som jeg ikke burde hatt, men det bryr jeg meg ikke så mye om. Noe av det jeg generelt missliker med Norge er at i løpet av de siste årene så skal alt være så perfekt med folk.  Du skal ha topp karakterer, og ligge over fire i alle fag, omtrent. Jeg som ikke har klart det noen gang i livet mitt, har faktisk opplevd å bli sett ned på av folk fordi jeg skrek høyt av glede da jeg fikk en treer på en matteprøve  i niende klasse. Hallo, liksom. Jeg som aldri hadde fått en treer på en matteprøve før ble jo kjempeglad, men jeg var jo ganske....dum som jublet for noe sånt da, i følge dem. Joda, det var ikke en spesiell god karakter for dem. Men for meg derimot. For meg var det bra. Og det er jo det som skal telle, right?

Har man ikke over gudhvethvormange venner på facebook, så er man også litt rar. Det syntes noen mennesker. Men de inrømmer det nok aldri. Jeg skal ikke si noe, jeg har 517, og jeg vet såvidt hvem alle er. Noen har jeg ikke møtt engang.  



just saying.

Liker du ikke å feste, eller være sosial med x antall mennesker hver helg så er du også litt rar +venneløs.

Nei, jeg liker ikke å være sosial hele helgen, eller ferien. Jeg liker heller ikke å feste. Alkohol, greit. Men jeg drikker omtrent aldri. Jeg er da ikke venneløs selv om jeg velger å gå hjem klokken åtte på en lørdagskveld for å slappe av, spille på pc'en, og å legge meg klokken 12? Bare fordi jeg vil komme meg opp til en anstendig tid dagen etterpå?

Men faen heller, jeg har da aldri brydd meg om å være som alle andre, så hvorfor skriver jeg egentlig dette.....

Jo, for å si.  

Jeg er ikke perfekt. Jeg mener altfor mye. Jeg sier sikkert mye dumt. Jeg oppfører meg sikkert rart. 

Men jeg er meg, jeg liker hvordan jeg er, og jeg skulle ønske at alle kunne likt alle for hvordan de er selv om de ikke får gode karakterer i matte, liker og være hjemme om kveldene, og syntes menneskeheten burde lære litt mer om aksept. Man sier ofte at man aksepterer alle som de er, joda klart det. Man gjør det egentlig ikke, ikke dypt der inne. Alle burde bare tenke seg om en gang i blant før man dømmer.

Eller sier noe som kanskje ikke var ment slik det hørtes ut som. 

Bare bruk fem sekunder mer på å lære ett menneske å kjenne før du dømmer det. Tror det ville spart mange for sinne, frustrasjon og problemer.

 

Nå skal jeg sitte her og gruble om hva jeg skal gjøre i livet. Jeg har lyst til å få en liten hund, være fotograf og hjelpe mennesker som ikke har det så bra. Også er jeg trøtt. Men søvn får jeg jo ikke, hurra. Dette ble sikkert feil, men joda. Man lærer av dem. 

Det har jeg lært.




 

 

 

Mitt hjerte banker for mitt lille land, og det norske folk.

Nordmenn er utrolig flinke til å vise støtte. Jeg har aldri sett noe lignende, egentlig. Fantastisk engasjemtent er det vi trenger nå. I dag gikk jeg og Marte til byen, og kjøpte to grav-lys, og en hvit og rosa rose. På rådhus-trappen har det blitt lagt ned masse blomster, bamser, og tegninger og lys hvor vi også la det vi hadde kjøpt. Det føles fint å bry seg. Det føles fint å virkelig vise støtte. Det er så utrolig fint at hele Norge bryr seg. Vi singnerte også en kondolanse-protokoll inne i rådhuset. Vi skal vise all kjærlighet vi har, lyset skal seire!

Senere dro jeg, Karoline og Marte til Skien for å gå i fakkel-tog. Jeg fikk møte min herlige Miriam. Jeg har vært så sabla redd for henne, herregud. Det er ikke til å tro at hun er hjemme helt_uskadet. I hvertfall fysisk. Jeg kan ikke en gang tenke meg hva slags helvete de ungdommene har gått igjennom. Virkelig ikke. Det går ikke ann å sette seg inn i , egentlig. Jeg er så glad for at jeg ikke mistet noen som stod meg nær. Men jeg kjenner så altfor mange som har mistet noen. Jeg syntes så synd på de som ikke er blitt funnet, to stk fra Telemark, faktisk. Jeg føler virkelig med alle pårørende! Alle mine tanker går til dere. 

Etter fakkel-toget gikk vi bort til Bakke-stranda. Mange hadde med seg lys de tente og la i vannet. Veldig mange mistet jo livet i vannet, så jeg får liksom en slags følelse av at de vet det. De vet vi bryr oss. Jeg er ikke religiøs selv, men jeg tror at det hjelper for alle mennesker å tro at ofrene har det bra. Selv om det selvsagt ikke bringer dem tilbake så er det litt fint å tro det likevel. Det gir meg litt ro, all den kjærligheten Norge viser nå. Vi skal reise oss, de som døde, de har ikke dødd forgjeves. Vi skal stå for enda mer demokrati og ytringsfrihet. Man skal ha lov til å mene hva man vil i dette landet. Jeg er stolt av å være nordmann. Må alle som omkom den 22.07.2011 hvile i fred. Dere vil aldri bli glemt, noensinne. Kjærligheten seirer til slutt.

 

Ingen står alene, vi står sammen.

- Mailin.







 

Hvorfor kan ikke folk få sitte hvor de vil?

http://www.dagbladet.no/2011/05/18/kultur/debatt/debattinnlegg/emo/ungdom/16576380/

I dag så kom jeg over dette innlegget. Ungdommer i Oslo har funnet seg et sted å være, hvor de møter vennene sine, og er sosiale. Problemet er bare at benkene vistnok er til pynt.  Hvis disse menneskene, [ som har emo-stil ] sitter der, kommer det en vekter å jager de vekk. Og dette skjer kun med folk med den stilen. I mean, lager de et helvetes bråk og oppfører seg idiotisk, så jada, men de gjør som regel ikke det.  De er faktisk helt normale mennesker som er glade i å møte mange folk om gangen. Oslo S er et sted som er veldig sentralt. Vi har Outland der, en butikk som mange ung er optatt av og da er det lett å møte vennene sine der. Det er også blitt sagt at stedet kun er for tog - passasjerer men det er jo mange som faktisk bruker toget til å komme seg hjem og frem med. De må da kunne regnes som passasjerer da? Det irriterer meg så jævlig at hvis du har svart hår, piercinger, du bruker mørk sminke, JO DA ER DU ' EMO ' OG KUTTER DEG SELV OG HATER VERDEN. De aller fleste med slik stil gjør som regel ikke det. De går jo med det fordi de syntes at det er pent. Selv er jeg veldig facinert av den stilen, men jeg tror ikke jeg hadde kledd den. Alle mennesker har sin egen stil så jeg syntes det er helt på trynet at folk blir trakkasert kun fordi de liker ting som kanskje ikke regnes som det ungdom skal like, eller noe.  Det er tøft å stå for sin egen stil , og å tørre stå for sine egne meninger. Det gjør at man virker mer moden, og mer reflektert. Det er faktisk ikke alle som gidder å følge ' strømmen ' og det syntes jeg søren meg de skal få lov til.

Skolesituasjonen min, og fremtiden.

Yep. Here it comes. Det kan sikkert bli alarmerende langt så det er opp til dere om det er verdt tiden deres. Dette er da om hvordan jeg gjorde det på skolen før, hvordan det er nå, og hva jeg skal gjøre videre.

Når jeg var liten og gikk i barnehagen var jeg veldig interessert i bøker. Vær dag så leste mamma for meg, og da jeg var fire år begynte jeg å lese selv. Ikke tykke bøker såklart, men små med store bokstaver. Husker i hvertfall at jeg likte å brife med at jeg klarte det, haha! Lesingen min ble bedre og bedre, og i første klasse lå jeg langt over gjennomsnittet der. Jeg var også god i å skrive, men skriften min derimot, den så virkelig ikke bra ut. Skikkelig stygg var den vel egentlig, og den er ikke spesielt fin i dag heller. I siste halvdel av andre klasse så flyttet vi, til Herøya. På skolen her gikk det greit i starten , jeg elsket å skrive historier, og det fikk jeg masse skryt for, Da jeg ble mobbet fra omtrent tredje klasse så begynte jeg å falle ut av undervisningen. Jeg gidder ikke gå så mye inn på akkurat mobbingen, det har jeg skrevet om , og gjemt langt bak i bloggen, og det er ett kapittel jeg anser meg som ferdig med, og har kommet helt fullstendig over, noe jeg også er ganske stolt over at jeg har klart. Men dette gjorde at jeg presterte dårligere på skolen, Matte begynte jeg å falle helt ut av. Det var ett fag som aldri har kommet naturlig for meg, og når jeg ikke klarte å konsentrere meg om det så kom jeg ikke videre. Man kan i dag si at jeg omtrent har mattekunnskaper om en 7- 8 ende klassing. I sjette eller sjuendeklasse så tok jeg i hvertfall igjen på mobberene ved å skrive  en fire siders lang fortelling om hvordan de falt av hester på en gård som jeg skulle eie om ti år. Læreren min elsket den.  I siste halvåret av sjuende fikk jeg også ekstra undervisning i matte av en lærer, hun skjønte at her måtte det gjøres noe! Det hjalp, og i en alder av 12 så klarte jeg å dele. Her stoppet det egentlig ganske opp, og jeg lærte ikke mer i matte før jeg begynte på den internasjonale skolen.

 Når ungdomskolen omsider kom var jeg lykkelig. Endelig så skulle alt bli bedre. Det ble det ikke i starten, nå var jo mobbingen over, men tilbake satt jeg med en helvetes dårlig selvtillit, og trodde at omtrent alle på skolen ønsket meg død. Man kan kort si at jeg var rimelig deprimert det året. Det eneste jeg tenkte på når jeg var på skolen var at når jeg kom hjem skulle jeg spille sims, Det sier jo litt? Jeg gjorde skjeldent lekser, men alikevel så fikk jeg greie karakterer. De var ikke superbra, men jeg hadde jo fem i engelsk, og fire i norsk. I niende ble det derimot bedre, Selvtilliten min steg noen hakk, jeg turte å bevege meg ut i kantinen. Gjennom nesten hele året hadde jeg sittet i gangen, krøket sammen som en ball. Jeg var redd noen skulle si noe stygt til meg så jeg turte ikke spise. Sommeren før niende tok jeg også av reguleringen min, og det ble vendepunktet. Endelig følte jeg meg pen! Jeg turte å si meningene mine, ( selv om det noenganger endte med å få omtrent hele klassen i mot meg ) Så skulle jeg være meg selv!  Selv om den biten ble bedre så sank jeg bare mer og mer i matte, Jeg fikk også ekstra undervisning av kontaktkt læreren min. Det ...hjalp vel ikke mye. Jeg skjønte rett og slett ikke hva som lå bak alt sammen siden jeg ikke hadde lært det på barneskolen. I slutten av niende begynte jeg på ist. Det gjorde meg vel til den jeg er i dag. Her var det superflinke lærere, klassen var ok, og matten gikk greit. Ved ett mirakel gikk jeg ut med 3 på vitnemålet mitt fra tiendeklasse. Jeg savner mattelæreren min derfra noe fryktelig.

Så var det videregående. Etter noen uker her så gikk jeg til rådgiveren. Jeg måtte få tak i matteproblemene mine og det fort. Joda, han skulle fikse det her, det skulle bli tilrettelagt på måten jeg og mamma ville ha det. Det skjedde ingenting før sent på høsten. I mellomtiden fikk jeg stygge kommentarer av kontaktlæreren min. Matte, det kunne jeg nemlig ikke klare! Det ville hun fjerne fra timeplanen min, ( som da hadde ført til at jeg ikke hadde fått vitnemål, lol)  Men nei, det skulle jeg ha. Jeg har strøket på vær bidige prøve jeg har hatt i matematikk. Uansett hvor hardt jeg prøver liksom.  Og jeg har ikke skulket en eneste time.  I desember så fikk jeg plutselig telefon fra rådgiveren om at jeg skulle bli testet for dyskalkuli. Dette er da som dysleksi, som er lese og skrivevansker, bare det er tall det gjelder.  Jeg hadde i midlertidlig ikke dette. Jeg hadde møte med en dame fra ppt- tjenesten og hun gav meg en lese og skrivetest ennå det ikke var det som var problemet. Men det var nok for å utelukke at det ikke hadde noe med matematikken å gjøre. Jeg hadde ikke dyskalkuli. Hun mente jeg hadde en vanske med å følge rekkefølgen i matte, tror det het kronologisk - lære vanske i matematikk. Mamma protestere mot dette. Jeg kunne ikke bare få en sånn vanske kastet på meg etter en test? Vi ble enige om å møte hun dama igjen etter jula. Det skjedde ikke, hun skulle ta kontakt noe hun ikke gjorde så vi gav opp. Jeg seilte gjennom skoledagene uten noe som helst form uten motivasjon, jeg fikk jo ikke til noe. Og det gjør jeg fortsatt ikke, jeg hater å gå her!  jeg husker i hvertfall en positiv kommentar fra norsklæreren min om at jeg burde bli forfatter. Det tente ett slags håp i meg, for jeg er faktisk god til noe. Teorietiske ting er jeg ikke så flink i ,  men når det kommer til kreativitet er det ikke måte på hva jeg kan gjøre! Det som er så fint med verden, alle er jo forskjellige. Men nå går jeg jo allmen hvor det for det meste er teori. Jeg liker formgiving, eller likte det helt til kontaktlæreren min der startet å plukke på meg. Og det gjorde hun kun fordi mamma kjeftet på henne, fordi hun syntes det var nedverdigende å si til en elev at hun ikke klarte å fullføre videregående! Læreren har klart å gjøre livet mitt ganske ille, men i det siste har det faktisk vært litt bedre, for jeg har tatt igjen. Jeg fikk en ener på en maske, og hun skrev omtrent bare positivt om den . Og jeg fikk EN.  " Fint at du har gjort en personlig maske, noen tekniske svakheter "  var kommentaren. Jeg burde da fått mer en en?

Men for ikke lenge siden fikk jeg en ide. Hva om jeg kunne gjøre noe ett år som var morsomt, som jeg var flink i?  Folkehøyskole var tingen for meg! Jeg søkte på mange fikk avslag på de, men så fikk jeg ett positivt svar fra en jeg har drømt om siden jeg var fjorten! Jeg ble så glad, endelig ordner det seg. Til tross for at jeg er under 18, så gjorde de ett untak.  Jeg skal da, mest sannsynlig studere vokal, eller sang. Denne skolen heter Viken, og ligger i Gjøvik ca 2 timer i fra Oslo. Jeg regner med at jeg sier ja til plassen, og gleder meg vel allerede egentlig. Det er ganske flott å få gjøre noe man elsker, å bli bedre i det.

Jeg har også sterke konsentrasjonsvansker som gjør at jeg ikke klarer å holde på med ting jeg ikke er interessert i lenge om gangen. Det er rimelig slitsomt, for da sliter jeg med å lære, men så lenge det er noe som jeg brenner for så går det bra.

Etter dette året må jeg regne med å måtte gå videregående. Uten vgs så har man ikke så mange muligheter i verden. Men jeg lurer på om jeg skal ta hele vgs som privatist, jeg orker ikke det å sitte i ett klasserom å bare få dårlige tilbakemeldinger hele tiden. Jeg får heller ta ett tak i meg selv og studere hjemme, ta eksamen og bare bli ferdig med det. Etter det så vil jeg inn på Norges kreative fagskole og studere foto, eller norges musikkhøgskole. Ellers så har jeg litt lyst til å jobbe med interiør, å være produktsjef for en interiørbutikk , kanskje. Men det er ennå lenge til jeg må bestemme meg for hva jeg skal bli, det kan fort endre seg , jeg er jo bare snart 17. Jeg slutter ikke å tro på meg selv, fordi når jeg bestemmer meg for noe jeg vil, så klarer jeg det!

Dette ble langt, men det var utrolig greit å få klort det ned på bloggen!

// Ib diplomaet mitt.



Likeverd.

Dette er ett innlegg om at alle mennesker med funksjonshemming  er like mye verdt uansett,  er du ikke enig så pell deg til helvete.

Når jeg går på gata ,  og det kanskje går funsksjonshemmede der, pluss noen tenåringer / barn forbi  skjer det ofte at de sender de funksjonshemmede stygge blikk, eller ler. Jeg blir helt kvalm inne i meg av det. Bare fordi en person ser litt annerledes ut er jo personen ett menneske! De har følelser de òg!  Å gjøre narr av mennesker fordi de har en sykdom,  det er det verste og mest nedverdigende jeg vet om i denne verden. Her om dagen mens jeg og vennene mine stod på bussholdeplassen stod ei jente med downs syndrom rett ved oss. Da mobilen hennes ringte begynte hun å danse etter ringetonen siden hun synes sangen var fin. Jeg merket at folk kikket på henne, og pekte. De med en slik funskjonshemming  skjønner jo ikke hva som er vanlig å gjøre, kan ikke noen forstå det? De valgte jo ikke å få en funksjonshemming,  det er bare sånn de er født, og de har rett på ett liv uten å bli sett ned på , og trakkasert de og! 

Selv om de ofte har det vanskelig, så smiler de , og er glade nesten hele tiden. Det finnes omtrent ikke mennesker med mer livsglede en slike! I går , mens jeg satt på toget til Oslo , var det en liten gutt der med downs, som smilte og lo hele tiden. Han var virkelig kjempesøt! Og når jeg tenker på all den motstand han vil møte i livet, så blir jeg rett å slett ganske lei meg. Det er jo ikke rettferdig! Skulle ønske de som gjør narr av funksjonshemmede tenker seg om ett par ganger,  for man kan virkelig lære noe ,  at man burde sette pris på at man er frisk, og har alle muligheter åpne. Og det har ikke de, så derfor burde man prøve å  støtte de som ikke kan det.

 

 

Matte, og sånt.

I dag hadde vi matte, og vi skulle ha tavle - undervisning noe jeg ikke skjønner i det hele tatt. Jeg hører bare "blablabla" Altså , det er som gresk for meg. Læreren sa at hvis noen lagde en lyd så skulle de rett ut! Og han var ikke en lærer som gav tomme trusler mente han. Vel , noen bråkte, og ...ja person føyk ikke rett ut kan man si. Gir ikke tomme trusler nei, nei aldri.

Siden jeg dog ikke forstod noe, så tenkte jeg at jeg burde prøve å lære meg noe på egenhånd. Jeg startet forfra, med geometri som jeg ikke er sånn fryktelig dårlig på ( fortsatt dårlig , men sammenlignet med andre ting , liksom  "   )  Og jeg skulle virkelig,virkelig prøve å jobbe, og i starten gjorde det nesten vondt for hvert matte-oppgave, men det gikk mye bedre tilslutt. Og jeg fikk nesten alt riktig, da jeg sjekket fasiten etterpå. Det som irriterte meg grønn var at læreren totalt ignorerte meg, som han ganske ofte gjør siden jeg sikkert er ett håpløst tilfelle i hans øyne. Jeg ble sur, ofc, siden jeg jobbet kjempehardt, og da jeg kom hjem så kom mamma med verdens mest geniale mattebok  " Med teskje" Og vet dere hva?

Jeg lærte ting med èn , eneste gang.  Av en bok.  Som aldri skjer ever. Og i morgen er det matte tentamen,  og hvis jeg står, noe jeg skal virkelig,virkelig prøve på , så skal jeg komme med " In your face  " Til kontaktlæreren som mener at jeg ikke vil klare matte, ever, og ikke kan studere etter vgs, og til mattelæreren min som ... vel , jeg tviler er god på å lære bort ting til elever som lærer på en annerledes måte en andre.

Nå skal jeg være litt slem å si at lærere i offentlig skole , ofte er dårlige.  Ikke alle , selvsagt. Men de kan som regel ikke lærte bort på flere en èn måte.  Jeg gikk ut med 3 i matte på vitnemålet mitt, da jeg gikk ut fra international school , da vi hadde en ganske god lærer som jeg forstod mye mer en av den jeg har nå. Vi hadde også videregående matte.  Jeg sleit selvfølgelig noe inne i granskauen der òg, men jeg fikk i det minste med meg _noe.

Nå har jeg bestemt meg for å jobbe, sikkelig, sikkelig, fordi ingenting er umulig, for meg så lenge jeg gjør så godt jeg kan!

Google.

- Mailin




Fine ting

Siden det er så mye teite ting i hverdagen atm, så skal jeg skrive opp 10 fine ting jeg liker så jeg setter bedre pris på det.

Jeg liker weheartit.com.  Siden det er så mange bra bilder der, og da blir jeg så inspirert.

Jeg liker jul , siden alle er så fryktelig glade, og jeg syns det blir en sånn fin ro rundt omkring.

// weheartit

Jeg liker Kaffe fordi det er kjempegodt. Ikke sånn vanlig kaffe da, men sånn annen slags.

// weheartit.com

Jeg liker farger, fordi de lyser opp en grå hverdag, og man kan bli i mye bedre humør om det er litt farger rundt en.

Jeg liker stillhet fordi da kan man tenke sikkelig over ting , og det er så deilig og bare sitte heilt stille noenganger, og tenke at man er heldig.

// weheartit.

Jeg liker hjartesmil.blogg.no fordi hun som skriver den er jo heilt fantastisk kreativ, og det er så mange fine ting å lese der, at man blir heilt glad.

Jeg liker meldinger med bare masse hjerter i fra pus.  De er så fine, og hjerter er fine, og han er så fin.

//weheartit.

Jeg liker å være i stallen, fordi menneskene der er så fine, og vi ler sammen heile tiden, og etter og ha vært der, så kommer man hjem med glade tanker.

Jeg liker Fotografier for uten de, så hadde jo det ikke vært noen bilder, i verda, det er rart å tenke på syns jeg. 

// Det har jeg tatt.

Jeg  liker og tenke på at alt blir bra tilslutt uansett hva slags trøbbel man roter seg oppi , så må man bare tenke at det skal  gå bra, så gjør det det.

- Mailin


Det fineste jeg vet om

Den fineste fargen jeg vet om

Er blå.  Akkurat som man bare kan forsvinne inn i den.

Den fineste sangen jeg vet om er denne

Fordi den gir så mye på godt og vondt.

Den fineste stedet jeg vet om er her

Fordi der hadde jeg en av de fineste samtalene i hele mitt liv.

Det fineste mennesket jeg vet om er


Han her,fordi han rett og slett er utrolig.

Den fineste byen jeg vet om er

Denne, fordi halve meg er i fra dette landet, og den er så utrolig vakker bare.

Et av de fineste bildene jeg har tatt er



Fordi det får meg til og føle meg ubekymret.

Ett av de fineste minnene mine er her

Fordi den sommeren på Malta var fantastisk.

Hva er det fineste du vet om?

- Mailin

 

 

Å flytte hjemmefra


Bilde fra weheartit.com.

Yes,right. Jeg har utrolig lyst til og flytte hjemmefra. Jeg vil vekk fra Porsgrunn,Telemark. Grunnen til det er at dette er ett så lite samfunn , ting snakkes om så utrolig lett , og jeg er ganske lei stedet , og å bo hjemme. Helst vil jeg flytte til Oslo , eller i nærheten. Det er lett og gli inn i en så stor by , og jeg er glad i byer generelt. Spesielt Oslo. Selv om folk kan virke overfladiske.  I de siste månedene har jeg lest veldig mye om det og bo for seg selv , og jeg har funnet ut at det er det jeg vil gjøre. Mamma er ikke sånn happy for det akkurat, og mener jeg skal bo hjemme til jeg blir 18 , noe jeg har tenkt og forandre på . Jeg orker ikke dette stedet her, det er for mange ting som sitter igjen, og alt spres som ill i tørt grass.  Jeg vil heller ikke bo hos pappa , helt på landet da hadde jeg blitt gal , og det hadde blitt utrolig lang vei til skole.

Jeg kan ikke bytte skole nå, så jeg må vente til neste høst uansett. Men for og klare det trenger jeg en jobb hvis jeg skal bo i Oslo siden leia er så forferdelig dyr. Jeg håper sterkt jeg får det til,det hadde blitt så bra. Det er en av drømmene mine,det og bestemme fullstendig over meg selv.

Skolen jeg skal gå på etter videregående ligger i Oslo så det hadde jo ikke skadet om jeg hadde flyttet dit nå.  Noe av det beste jeg vet , er faktisk og være alene,lage min egen mat , og kunne bestemme hvordan det skal se ut hjemme. Er ikke så glad i og vaske da,men tviler på jeg ville leve i mitt eget rot.

Q: Når flyttet du hjemmefra? Var det vanskelig og bo for seg selv?

- Mailin

Selvtillit

Ja,hej her kommer nytt tema om noe jeg syns er viktig , nemlig selvtilitt. Og ha selvtilitt er en utrolig viktig ting for og komme seg i gjennom dagene, og alle burde virkelig ha det. Når man tror på seg selv så går ting mye bedre, man får til ting så mye lettere , og man er mer fornøyd med seg selv noe som er veldig greit.

De fleste har vært gjennom perioder med lite selvtilitt , noe som er lite gøy. Jeg husker min, fra jeg var 13 til jeg var sånn rundt 15. Altså i starten av ungdomskolen så trodde jeg jo at hvis noen kikket på meg , ønsket de meg død. Det er forskjellige måter og vise at man har dårlig selvtilitt,alle har sin egen greie. Noen er helt stille ( noe jeg var ) Noen prøver hardt og være som alle andre og har ikke sine egne meninger i det hele tatt, og noen prøver og føle seg bedre ved og plage andre.

Ungdomskolen er en ganske sånn ...tid hvor man skal passe inn , liksom. Alle er jo nesten klin like , og er det en person som er litt annerledes snakkes det fort om.

Å takle negative kommentarer er noe som kan være vanskelig. Herregud jeg har egentlig ikke tall på hvor mye jeg hatet meg selv før, men nå ler jeg slike mennesker bokstavelig talt opp i trynet. Får du en slem kommentar så bare hev deg over det,uansett om du tar deg nær av det , eller ikke. Ikke la noen trekke deg ned uten lov, tør og skill deg ut , og vær deg selv!  Det er det beste jeg har gjort , for nå kunne jeg ikke hatt det bedre med meg selv. Jeg blir direkte sint når jeg ser mennesker som blir såret fordi noen har sagt noe slemt , og da griper jeg inn, noe de fleste burde gjøre.

Er man fornøyd med seg selv så har man det så mye bedre!


Fra weheartit.

Kom gjerne med forslag til ting jeg kan skrive om!

- Mailin

 

 

Tema: mattematikk-vansker

Vel, nå skal jeg blogge om noe veldig mange sliter med,nemlig problemer med matteproblemer. Det er en sak som opptar meg veldig.

Det er mange grunner til at folk sliter med matte,det kan skyldes feks:

  • dårlige lærere.
  • ikke fulgt med på skolen.
  • dårlig motivasjon
  • Dyscaluculi
  • problemer med og forstå mattematiske begreper.

Og ha matematikk-vansker er jævlig kjipt for og si det mildt. Og sitte i timen og ikke skjønne bæret er noe jeg ikke vil unne de fleste. Det finnes såklart forskjellige grader,noen sliter mer en andre. Har man det så har man krav  på hjelp,uansett! Og man skal ikke gi seg før man får den. Man er heller ikke dum selv om man ikke forstår matte , det skal ingen tro. Jeg har sliti med matte siden andre klasse og først nå har jeg tatt en dyscalculi test som det tar flere _måneder og vente på testresultatet.

Når man sliter med matte er det lett og hoppe over lekser,og ikke følge med. Det følger da til _enda større vansker og hele greia blir en slags ond sirkel man ikke kommer seg ut av. Jeg burde egentlig lest tredjeklasse - matte fordi det  var da problemene mine begynte og bli alvorlige.

For og forklare det enkelt:  Lærer man ikke det man skal i grunnskolen lærer du heller ikke det du skal kunne på ungdomskolen og videregående når du ikke kan det som ligger bak. Man får da ikke noe læringsutbytte , og elever som sliter burde få tilbud om repetisjon som legger vekt på det mest grunnleggende. Så kan man ta det derfra!

Bilde fra google.

Noe dere vil at jeg skal skrive om?

- Mailin

Livet er verdt mye i seg selv

Livet er rart.  Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg vil med det liksom, skal jeg være ærlig. Det endrer seg hele tiden. Såkart,jeg er jo ung. Jeg vet ikke om jeg vil ha ett A4 liv,men på en annen side er det så sinnsykt mange som ønsker seg nettopp det mest i verden. Jeg burde vel være glad for det livet jeg har,jeg som er frisk og ikke mangler noe som helst. Vi maser om ting hele tiden. Helst skal vi ha de nyeste klærne , den beste sminken og kun mat vi liker.

Mennesker tørster etter ting hele tiden. Det irriterer meg,og jeg gjør det jo såklart selv. Alikevel prøver jeg og leve enkelt og ikke kjøpe ting hele tiden. Jeg mener,hva er det jeg mangler?  Jeg har nok klær,det står alltid mat på bordet , og jeg er frisk. Jeg har vært på språkreise,jeg har vært på klasseturer i Spania og Italia.

Alikevel ønsker jeg meg ting hele tiden. Kan jeg ikke bare ta til takke med det jeg har,liksom?  Nordmenn er virkelig en bortskjemt rase,men jeg tror ikke det er vår skyld at vi har blitt sånn. Det jo slik vi har vokst opp. Vi er liksom den kalde sorten , som ikke sier unnskyld om vi kommer borti folk, vi hilser aldri på naboen og vi ser ofte stygt på folk for og vise at vi er bedre en andre.

De som har minst er oftest mest hyggelig , og gir mest av seg selv. Jeg syns vi har noe og lære der. Vi går på skole, og syter hele dagen om hvor jævlig den, og den timen har vært , og det kommer vi mest sannsynlig aldri til og slutte med heller.  Er det noe de fleste kunne trengt er det vel en omvending.


Prøv og smil nestegang du møter en fremmed.  Det kan gjøre den store forskjellen der og da.

- Mailin

Skolen jeg går på.

Det er mange forskjellige typer skoler i Norge. Jeg har lest om noen på blogg.no og har bestemt meg for og skrive om min. Skolen jeg går på er en liten privat skole og  heter International school of Telemark. Fancy navn hva? Bare forkortet til IST. Skolen vår følger britisk skole system det vil si all undervisning på engelsk untatt norsk ( som sier seg selv ) Også bruker vi ikke uniformer men det er en kleskode. Vi får ikke lov og gå i korte shorts,ikke vise skuldrene dvs ingen singletter ( vi driter i det om sommer`n ) og ikke utringete plagg. Men altså egentlig er det noen som driter i det. Skole tiden er fra 8.30 -15.15 alle dager untatt onsdag da slutter vi kvart på ett. Må si det er ett høydepunkt i uka høhø. Så det er rimelig slitsomt og du føler deg ganske ferdig når du kommer hjem. På ungdomsskolen som kalles middle years programe forkortet til MYP er vi rundt 50 elever tror jeg fra syvende til tiende. Barneskolen kalles Primary years programe forkortet til PYP er vel på rundt 80 elever. Vi er en veldig liten skole. Skolebygningene ligger ett lite stykke fra værandre og de er ikke skolebygninger egentlig. Barneskolen er en gammel hybel - bolig eller noe og skolen vår er ett samfunnshus så det er ikke bare skole men det er sånn trim der for gammle folk og korpset er der på torsdager. Klasserommene våre var egentlig lege kontorer.

Når jeg var ferdig med barneskolen søkte vi på ist men da kom jeg ikke inn. Så da begynte jeg på en skole lenger vekk fra meg og det var ganske dritt og ta bussen ogsånn vær dag. Vi søkte på det året jeg skulle begynne i niende og,men fortsatt var det ikke plass. Men i April 09 like før påska fikk jeg plass og jeg  ble overlykkelig. Endelig liksom. Skolen ligger 2 min fra meg så har ikke noe lang vei og gå akkurat.

Og gå på en skole med så forskjellige typer kulturer er morsomt,spennende og vanskelig. Vi har alle slags folk der og ja det er selfølgelig drittunger her og. Men det er det overalt. Men først av alt er det trygt. Det er ingen og være redd for eller noe. Jeg har cirka aldri følt meg så safe på en skole som ist før. Lærerene er vel - utrolige. Selv om det selfølgelig er lærere du liker bedre en andre. Men alle skal ha at de er veldig engasjerte. Vi har en sånn greie at det ikke er norsk-engelsk fordypning det er enten fransk eller spansk. Men de skal hvist få sånn greie at man kan velge når vi slutter haha. Jeg begynte med fransk og har hatt det siden april. Det går ikke bra hahaha. Fagene er ganske greie i niende hadde vi drama og det var utrolig kult. Vi har også Teknologi noe jeg syntes er ubeskrivelig kjedelig siden jeg ikke forstår en dritt men kan tenke meg folk som har greie på data ville elske det. Vi har også noe som heter humanities som er liksom historie,geografi,økonomi,og relgion. Vi har ikke hatt en dritt om relgion for og si det slik.  Jeg må vel si yndling faget mitt er engelsk fordi vi har en så utrolig kul lærer. Vi må også si Miss og MR til lærerene. Vær mandag har hele skolen samling i teater salen noenganger er PYP med. Da får vi info om uka osv.

Skolen vår fokuserer ikke på noen relgion siden det er så mange elever med forskjellig bakgrunn. Men i jula og sånn kan den jo det. Skolen vår ligger også veldig bra ann når det gjelder karkaterer. På nasjonale prøver ble vi andre best i engelsk i landet kun slått av den internasjonale skolen i trondheim. Og den tredje beste i norsk i landet noe som er sykt pga mange av elevene har det som 3-4 språk. Matte resultatene har ikke kommet ut enda tror jeg.

Ja,det var litt som skolen min,bare spør hvis det er noe du lurer på : - )

-Mailin
Mailin

Mailin

21, Porsgrunn

pike på 20 år uten liv som har skrevet på denne bloggen i 5 år, og fortsatt gjør det siden jeg fremdeles ikke har noe liv.

Kategorier

hits