november 2014

hvor ble det av barndommen

Etter at jeg bosatte meg i Akershus la jeg etterhvert merke til den store forskjellen mellom barn og unge der, og hjemme i Porsgrunn. Min unge, uvitende hjerne kunne bare ikke fatte synet som pleide mte meg p bussen hjem fra skolen i Oslo, den var ofte spekket full av jenter ned i 10rs-alderen som s prikk like ut. Det var egentlig ikke det at de s like ut som plagde meg (og fortsatt gjr det), men jeg kunne bare ikke forst meg p foreldrene. Hva slags foreldre gir ungen jakke til 4-5 k, veske fra en eller annen kjent designer, og iphone? Hva skal et barn p ti r med en iphone? Eller resten av sakene jeg har nevnt, for den saksskyld. Jeg tenkte tilbake p min egen barndom, jeg var for det meste opptatt av hester og leke ute i skogen. En p ti r er et barn, ikke en liten miniatyr-voksen. Alts, det er jo flott med foreldre som har store ressurser og snn men denne materialistiske oppdragelsen vil ikke fre med seg noe godt, tro meg. Disse barna fr s og si frastjlet barndommen sin, og jeg fr rett og slett vondt.

Det er samfunnet vrt som har gjort det slik, og jeg ser det bare eskalere. Sist gang jeg var hjemme la jeg merke til at noe hadde forandra seg, faktisk s det ut som noen av barna der faktisk begynte ta etter ungene her. Det sprer seg. Og ikke bare denne idiotiske materialismen, men det er flere unge i samfunnet vrt med depresjoner og andre psykiske problemer enn det noen gang har vrt. De hysjer ofte om det, biter tennene sammen og fortsetter med det som gjr de ulykkelige. Jeg kan merke presentasjonpresset p skolen selv i blant, det er ikke kult f under fire, og jeg glemmer aldri da jeg sa jeg ville bli sykepleier og fikk en ganske stygg kommentar fra en jente om at det var et skikkelig teit og nedverdigende yrke. Jeg bryr meg ikke om slikt, det har jeg aldri gjort. Men hva med de som gjr det, de som fler at de m vre som alle de andre, eie de samme tingene og prestere p et niv som gjr at de sliter seg ut. For de er mange, og samfunnet er i ferd med delegge ungdommen vr, sakte men sikkert.

Det er p tide at vi vkner opp, roser hverandre og slutter vre s forbanna kalde. Fordi det er det vi er, noen kalde jvler. Vi bryr oss bare om oss selv, og om vi spr noen om hvordan de har det, og personen sier nei, da tror jeg de fleste av oss faktisk hadde skygget banen rimelig kjapt.

Vkn opp Norge.

hits