mai 2012

Stuck in her daydream, been there since 18.

 Noen ganger må man bare hoppe i det, egentlig. Har du en drøm? Make it come true. Ikke sitt der og vent på at den skal gjøre det av seg selv. Det kommer virkelig ikke til å skje. Jeg har mange drømmer. Mange. Noen av dem er helt sikkert utenfor min rekkevidde. Men mange av dem er også realistiske. Det er viktig for meg å kunne bevise for meg selv at jeg faktisk klarte det. At jeg ikke gav opp. At jeg kjempet for det jeg ville ha, og fikk det. Se på deg selv; du bor i verdens beste land å bo i. Du har mest sannsynlig mye mer enn mange andre mennesker i denne verden. Folk må innse det, jeg må innse det. Flesteparten av oss er fucking heldige. Vi har alle verdens muligheter, omtrent alle dører er åpne for oss. Du har ett liv på denne jorda. Ètt. Bruk det.

Såpass skylder vi dem.

Siden jeg var liten har jeg blitt møtt med mye motstand. Nesten ingen har trodd på meg, og mine ambisjoner. Det gjelder ikke alle, og absolutt ikke alt, men mye. Jeg har fått høre fra lærere om at jeg aldri kan klare å fullføre skolen fordi jeg, i følge dem aldri kan lære matte. At jeg bare kan gi opp, slutte å prøve. 

Siden jeg har vært 14-15 år gammel så har jeg hatt en drøm om å flytte til Oslo, og å få gå på videregående der. Endelig skjer det, mest sannsynlig, men det har også en bakside. Det første faren min sa var hvor jævla idiotisk det er, og hvor mye jeg kommer til å angre. Han ba meg også droppe hele utdannelsen min, for det å gå media ( Som var det eneste jeg kom inn på i mitt fylke ) , det var like ille. 

Uansett hva du gjør, så vil du alltid møte motstand her i livet har jeg lært. Det vil alltid være noen som ikke unner deg det, som er misunnelige, som synes du er en idiotisk ape, osv. 

Men sånn egentlig. Så kan man drite i dem.

Det er virkelig, virkelig ikke vits å legge seg ned å dø fordi noen sier du ikke klarer. Tror du selv at du ikke klarer? Yes, you're right. Men tror du på deg selv? Da kan du faen meg gjøre akkurat det du ønsker. 

Det er så himla viktig å prøve nye ting, å flytte en helt ny plass, møte nye mennesker, og å lytte til seg selv.

Kanskje går det ikke bra, kanskje failer du totalt. Men da kan du i hvertall si at du prøvde. At du gjorde ditt beste. 

Det er til syvende og sist det som teller. Deg. 

 

Change "I can't "

Into "I can " 

And pretty soon you will say

" I did. "

 Og til dere som mener motsatt: Ta dere en bolle'a. 

 

frustrasjon

jeg 

kan 

ikke 

være

hva 

jeg 

ikke 

er

hatt verdens fineste helg, kom heim til verdens verste heim. takk gud for at jeg bare bor her til over sommeren

 

For siste gang.

Dette har vært en overveldende dag, rett og slett. Det heile starta med flagg-heising klokka ni, og " ja vi elsker "  ( tre stykker sang, I think )  Og etter det var det frokost. Siden jeg hadde bursdag fikk jeg muffins, men jeg hadde allerede spist så mye mat at jeg ikke orka halva en gang. Etter det var det morgensamling, og to timer senere kom mamma og pappa! Vi stappa alt rotet mitt inn i bilen ( jævlig mye du har med deg når du flytter ) Også var det sånn opplegg i gymsalen hvor det var masse taler, sang, og grining. Læreren min holdt en ekstrem fin tale synes jeg.  Etter at alle elevene hadde sunget 2 sanger ( vi hørtes virkelig ikke bra ut ) så måtte jeg gå å si hadet til folk. Alle gikk rundt og grein, men  jeg klarer bare ikke sånn. Det har rett og slett med at jeg har en forsvarsbarriere sånn deep inside, og den er like umulig å bryte ned om det ikke skjer noe ekstremt i mitt liv. ( lol, dramatisk. )  Det var værst å si hadet til læreren min, herreguuud. Hun har betydd så ekstremt masse for meg, alltid har hun støtta meg uansett hva idèer jeg hadde, og hun tok seg ofte tid til oss elever for å sjekke om vi hadde det bra. Du er fantastisk, Anne-Marit, og jeg skal aldri, aldri glemme deg, noensinne. Jeg kommer aldri til å glemme gjengen heller, ofte har jeg bare hatt lyst til å skrike til dem om hvor håpløse jeg synes de har vært, men de er virkelig flotte, og de har alltid vært der for meg når jeg trengte dem. Jeg har tross alt bodd oppå dem i ni mnd, så jeg føler en slags greie for dem. Og det vil jeg nok gjøre for alltid. Takk for et jævlig bra år. Det hadde ikke vært det samme uten dere. Takk. 

Veien heim var lang, men med mine foreldre blir det aldri stille. Vi diskuterte løst og fast, og mamma hadde til og med kjøpt en cider til meg som hun hadde tatt med. ( Trodde serr at hun ikke kom til å gjøre det. ) Vel heime var det å flytte alt jeg eier og har inn på gjesterommet, før jeg stakk til Marte. Hun hadde kjøpt et par heilt nydelige øredobber til meg, og laget gelè, og cupcakes med sånn digg frosting. ( Ble jævlig kvalm til slutt, men fuck it. ) Vi så på house, og snakket. Fantastisk å være heime, herregud. Det er skikkelig sommer-aktig her, og jeg føler at jeg får senka skulderene mine. Så nå skal jeg nyte en tre måneder lang sommerferie ( mamma skal nok sette meg i arbeid, se ) å bare ta livet med ro.

Takk for så mange minner. I'll be seeing you. 

 

 

spread.

http://odalul.blogg.no/1336674948_hva_har_jeg_gjort.html

Spre Oda, og Leah's kamp videre. 

 

Ærlighet.



I august flyttet jeg til Hedmark på folkehøyskole. Grunnen til det var at jeg var ordentlig, ordentlig skolelei, jeg hadde fått beskjed om at mattevanskene mine måtte jeg bare takle på egenhånd, eller nøye meg med en toer. Selvfølgelig fant jeg meg ikke i slikt tull fra en skole som skryter langt oppi helvete at de er gode på tilpasset opplæring, for er det noe de ikke er, så er det nettopp det. Kunne sikkert skrevet 1000 sider om hvor mye feil den har gjort, men jeg nøyer meg med dette. 

Året på Bjerkely ble ikke som jeg trodde, men det ble bra på en heilt annen måte enn jeg hadde tenkt meg. Jeg har lært veldig, veldig mye om meg selv, og jeg har lært meg å ta konsekvenser av ting, av å følge plikter, og å bli mer tolerant. Jeg klikker ikke mer av ingenting, liksom. Selvfølgelig oppfører jeg meg ikke som et voksent menneske, det er noe av det kjedeligste jeg veit, men jeg handler om ett, noe som er to forskjellige ting.

Jeg har lært at mamma er egentlig ganske god å ha, og jeg gledet meg alltid til å komme heim til henne vær ferie. Pappa òg, selvsagt. Det er ikke bare, bare å være voksen, nei. Jeg har fått en slags styrke inne i meg på en måte, nå vet jeg virkelig hva jeg vil i livet, at det kreves mye jobb for å nå målene mine, mye planlegging, og mange avgjørelser. 

Det har vært perioder her hvor jeg virkelig har hatt lyst til å bare stikke avgårde, for noen ganger har folk her bare gått til hodet på meg, jeg har gått til hodet på meg selv, og stedet har gått til hodet på meg. Enkelte netter grein jeg meg i søvn, jeg har hatet alle her så inderlig i blant, hatet meg selv, og hatet stedet. Egentlig var mesteparten bare dritt frem til januar, for da gjorde jeg en forandring jeg virkelig trengte. 

Jeg har også hatt lærere som har hatt troen på meg, og som har gitt meg god støtte i alt jeg har gjort, og det må være sånn...første gang noen har sagt til meg at jeg aldri må gi opp ting, men fortsette å prøve. Takk for det! 

Etter å ha sittet omtrent heile dagen og spilt på en datamaskin ganske lenge følte jeg meg ikke bra, eller så bra ut, synes jeg selv. Så jeg begynte å trene. Jeg hadde trent litt i høst, men det var mest jogging med folk som bare løp i fra meg lett som bare det, eller på egenhånd hvor jeg kun klarte å løpe i to, små minutter for å så kollapse heilt. Jeg begynte med styrketrening, og jeg trente mye + at jeg la om kostholdet ved å spise litt mindre. Vi får jo ikke velge maten selv, og noen ganger er den ikke så veldig, veldig sunn. I påsken merket jeg at noe hadde skjedd. Da jeg skulle trene kondisjon siden jeg var heime, så kunne jeg plutselig løpe uten å bli sliten. Og jeg kunne løpe lenge! Og jeg lover at det virkelig var fantastisk, for jeg har aldri kunnet det før. Ikke siden jeg var ei lita jente, i hvertfall. På den måten holder jeg dumme tanker vekk, det å trene har blitt en skikkelig god terapi for meg. Jeg har satt meg mange mål, og noen av de har jeg klart å nå, som gir mestringsfølelse. Det er utrolig deilig å ikke være trist å lei konstant, og å endelig føle at man oppnår noe. 

Jeg knyttet meg aldri til noen her, og slik som ting har blitt her på skolen var det i grunn heilt greit. Jeg klarer kun mennesker som er som meg, eller forstår seg på meg, eller så må jeg ha vokst opp med deg. Du må rett og slett være litt skrudd. Misforstå meg ikke, de fleste her er veldig hyggelige, og flotte, og de lytter alltid, og er der for deg når du trenger det.

Når alle står og griner fordi de må forlate hverandre på lørdag, så kommer jeg til å smile for å fått sjansen til å bli trygg på meg selv, for å ha fått en sjanse, for å lært meg å gi enda mer faen i hva andre tenker om meg, at jeg ikke er så dum som jeg trodde, og fordi jeg har lært meg at det å gi opp ikke funker. 

Du må jobbe ræva av deg, og fyfaen. I will. 

 

colors




 

 

Count me in.

I det siste har jeg ikke gjort noe...særlig spennende. Jeg har trent, hatt hovedbygg-vask, og kost meg i det fine været. Nå nærmer skoleslutt/bursdag seg skikkelig raskt, og det er bare seks dager til! På fredag hadde jeg min siste foto-fordypning, og det var egentlig skikkelig trist. Det har liksom vært de timene jeg har likt best for vi har aldri hatt oppgaver der, og jeg slapp å fotografere mennesker noe jeg missliker sterkt om det ikke er noen jeg kjenner godt. Blir helt panikk-slagen, faktisk. Hah. 

I helgen kom Marte på besøk til meg, endelig. Det var skikkelig bra at hun rakk å komme hit før skolen sluttet, og vi har kost oss masse. På fredagen var det skolebryllup, og da fikk alle utdelt en rolle de skulle ha under bryllupet. Jeg var brudens kollega, en med klaustrofobi til tusen, og jeg lagde endel nummer ut av det. Vi var også i kirken for å lære om bryllupsfoto, og de som skulle gifte seg ble viet der på liksom. Det var i hvertfall en bra kveld!

Uka som kommer vil gå til mye nedvasking, jeg begynte å pakke såvidt i dag siden alt skal være nedpakket til torsdag, og det å nedpakke er det værste jeg vet, seriøst. Gleder meg i hvertfall veldig mye til å bli 18, og å komme hjem!




new hair

Da har jeg klippet meg lugg! Ikke hundre prosent perfekt, men jeg er fornøyd! Lengden er akkurat den samme, btw. Er sjukt fint vær i dag, bare 11 dager til jeg skal hjem òog har bursdag. Hurraah. 

 

hits