Yep. Here it comes. Det kan sikkert bli alarmerende langt så det er opp til dere om det er verdt tiden deres. Dette er da om hvordan jeg gjorde det på skolen før, hvordan det er nå, og hva jeg skal gjøre videre.
Når jeg var liten og gikk i barnehagen var jeg veldig interessert i bøker. Vær dag så leste mamma for meg, og da jeg var fire år begynte jeg å lese selv. Ikke tykke bøker såklart, men små med store bokstaver. Husker i hvertfall at jeg likte å brife med at jeg klarte det, haha! Lesingen min ble bedre og bedre, og i første klasse lå jeg langt over gjennomsnittet der. Jeg var også god i å skrive, men skriften min derimot, den så virkelig ikke bra ut. Skikkelig stygg var den vel egentlig, og den er ikke spesielt fin i dag heller. I siste halvdel av andre klasse så flyttet vi, til Herøya. På skolen her gikk det greit i starten , jeg elsket å skrive historier, og det fikk jeg masse skryt for, Da jeg ble mobbet fra omtrent tredje klasse så begynte jeg å falle ut av undervisningen. Jeg gidder ikke gå så mye inn på akkurat mobbingen, det har jeg skrevet om , og gjemt langt bak i bloggen, og det er ett kapittel jeg anser meg som ferdig med, og har kommet helt fullstendig over, noe jeg også er ganske stolt over at jeg har klart. Men dette gjorde at jeg presterte dårligere på skolen, Matte begynte jeg å falle helt ut av. Det var ett fag som aldri har kommet naturlig for meg, og når jeg ikke klarte å konsentrere meg om det så kom jeg ikke videre. Man kan i dag si at jeg omtrent har mattekunnskaper om en 7- 8 ende klassing. I sjette eller sjuendeklasse så tok jeg i hvertfall igjen på mobberene ved å skrive en fire siders lang fortelling om hvordan de falt av hester på en gård som jeg skulle eie om ti år. Læreren min elsket den. I siste halvåret av sjuende fikk jeg også ekstra undervisning i matte av en lærer, hun skjønte at her måtte det gjøres noe! Det hjalp, og i en alder av 12 så klarte jeg å dele. Her stoppet det egentlig ganske opp, og jeg lærte ikke mer i matte før jeg begynte på den internasjonale skolen.
Når ungdomskolen omsider kom var jeg lykkelig. Endelig så skulle alt bli bedre. Det ble det ikke i starten, nå var jo mobbingen over, men tilbake satt jeg med en helvetes dårlig selvtillit, og trodde at omtrent alle på skolen ønsket meg død. Man kan kort si at jeg var rimelig deprimert det året. Det eneste jeg tenkte på når jeg var på skolen var at når jeg kom hjem skulle jeg spille sims, Det sier jo litt? Jeg gjorde skjeldent lekser, men alikevel så fikk jeg greie karakterer. De var ikke superbra, men jeg hadde jo fem i engelsk, og fire i norsk. I niende ble det derimot bedre, Selvtilliten min steg noen hakk, jeg turte å bevege meg ut i kantinen. Gjennom nesten hele året hadde jeg sittet i gangen, krøket sammen som en ball. Jeg var redd noen skulle si noe stygt til meg så jeg turte ikke spise. Sommeren før niende tok jeg også av reguleringen min, og det ble vendepunktet. Endelig følte jeg meg pen! Jeg turte å si meningene mine, ( selv om det noenganger endte med å få omtrent hele klassen i mot meg ) Så skulle jeg være meg selv! Selv om den biten ble bedre så sank jeg bare mer og mer i matte, Jeg fikk også ekstra undervisning av kontaktkt læreren min. Det ...hjalp vel ikke mye. Jeg skjønte rett og slett ikke hva som lå bak alt sammen siden jeg ikke hadde lært det på barneskolen. I slutten av niende begynte jeg på ist. Det gjorde meg vel til den jeg er i dag. Her var det superflinke lærere, klassen var ok, og matten gikk greit. Ved ett mirakel gikk jeg ut med 3 på vitnemålet mitt fra tiendeklasse. Jeg savner mattelæreren min derfra noe fryktelig.
Så var det videregående. Etter noen uker her så gikk jeg til rådgiveren. Jeg måtte få tak i matteproblemene mine og det fort. Joda, han skulle fikse det her, det skulle bli tilrettelagt på måten jeg og mamma ville ha det. Det skjedde ingenting før sent på høsten. I mellomtiden fikk jeg stygge kommentarer av kontaktlæreren min. Matte, det kunne jeg nemlig ikke klare! Det ville hun fjerne fra timeplanen min, ( som da hadde ført til at jeg ikke hadde fått vitnemål, lol) Men nei, det skulle jeg ha. Jeg har strøket på vær bidige prøve jeg har hatt i matematikk. Uansett hvor hardt jeg prøver liksom. Og jeg har ikke skulket en eneste time. I desember så fikk jeg plutselig telefon fra rådgiveren om at jeg skulle bli testet for dyskalkuli. Dette er da som dysleksi, som er lese og skrivevansker, bare det er tall det gjelder. Jeg hadde i midlertidlig ikke dette. Jeg hadde møte med en dame fra ppt- tjenesten og hun gav meg en lese og skrivetest ennå det ikke var det som var problemet. Men det var nok for å utelukke at det ikke hadde noe med matematikken å gjøre. Jeg hadde ikke dyskalkuli. Hun mente jeg hadde en vanske med å følge rekkefølgen i matte, tror det het kronologisk - lære vanske i matematikk. Mamma protestere mot dette. Jeg kunne ikke bare få en sånn vanske kastet på meg etter en test? Vi ble enige om å møte hun dama igjen etter jula. Det skjedde ikke, hun skulle ta kontakt noe hun ikke gjorde så vi gav opp. Jeg seilte gjennom skoledagene uten noe som helst form uten motivasjon, jeg fikk jo ikke til noe. Og det gjør jeg fortsatt ikke, jeg hater å gå her! jeg husker i hvertfall en positiv kommentar fra norsklæreren min om at jeg burde bli forfatter. Det tente ett slags håp i meg, for jeg er faktisk god til noe. Teorietiske ting er jeg ikke så flink i , men når det kommer til kreativitet er det ikke måte på hva jeg kan gjøre! Det som er så fint med verden, alle er jo forskjellige. Men nå går jeg jo allmen hvor det for det meste er teori. Jeg liker formgiving, eller likte det helt til kontaktlæreren min der startet å plukke på meg. Og det gjorde hun kun fordi mamma kjeftet på henne, fordi hun syntes det var nedverdigende å si til en elev at hun ikke klarte å fullføre videregående! Læreren har klart å gjøre livet mitt ganske ille, men i det siste har det faktisk vært litt bedre, for jeg har tatt igjen. Jeg fikk en ener på en maske, og hun skrev omtrent bare positivt om den . Og jeg fikk EN. " Fint at du har gjort en personlig maske, noen tekniske svakheter " var kommentaren. Jeg burde da fått mer en en?
Men for ikke lenge siden fikk jeg en ide. Hva om jeg kunne gjøre noe ett år som var morsomt, som jeg var flink i? Folkehøyskole var tingen for meg! Jeg søkte på mange fikk avslag på de, men så fikk jeg ett positivt svar fra en jeg har drømt om siden jeg var fjorten! Jeg ble så glad, endelig ordner det seg. Til tross for at jeg er under 18, så gjorde de ett untak. Jeg skal da, mest sannsynlig studere vokal, eller sang. Denne skolen heter Viken, og ligger i Gjøvik ca 2 timer i fra Oslo. Jeg regner med at jeg sier ja til plassen, og gleder meg vel allerede egentlig. Det er ganske flott å få gjøre noe man elsker, å bli bedre i det.
Jeg har også sterke konsentrasjonsvansker som gjør at jeg ikke klarer å holde på med ting jeg ikke er interessert i lenge om gangen. Det er rimelig slitsomt, for da sliter jeg med å lære, men så lenge det er noe som jeg brenner for så går det bra.
Etter dette året må jeg regne med å måtte gå videregående. Uten vgs så har man ikke så mange muligheter i verden. Men jeg lurer på om jeg skal ta hele vgs som privatist, jeg orker ikke det å sitte i ett klasserom å bare få dårlige tilbakemeldinger hele tiden. Jeg får heller ta ett tak i meg selv og studere hjemme, ta eksamen og bare bli ferdig med det. Etter det så vil jeg inn på Norges kreative fagskole og studere foto, eller norges musikkhøgskole. Ellers så har jeg litt lyst til å jobbe med interiør, å være produktsjef for en interiørbutikk , kanskje. Men det er ennå lenge til jeg må bestemme meg for hva jeg skal bli, det kan fort endre seg , jeg er jo bare snart 17. Jeg slutter ikke å tro på meg selv, fordi når jeg bestemmer meg for noe jeg vil, så klarer jeg det!
Dette ble langt, men det var utrolig greit å få klort det ned på bloggen!
// Ib diplomaet mitt.
