hvor ble det av barndommen

Etter at jeg bosatte meg i Akershus la jeg etterhvert merke til den store forskjellen mellom barn og unge der, og hjemme i Porsgrunn. Min unge, uvitende hjerne kunne bare ikke fatte synet som pleide å møte meg på bussen hjem fra skolen i Oslo, den var ofte spekket full av jenter ned i 10års-alderen som så prikk like ut. Det var egentlig ikke det at de så like ut som plagde meg (og fortsatt gjør det), men jeg kunne bare ikke forstå meg på foreldrene. Hva slags foreldre gir ungen jakke til 4-5 k, veske fra en eller annen kjent designer, og iphone? Hva skal et barn på ti år med en iphone? Eller resten av sakene jeg har nevnt, for den saksskyld. Jeg tenkte tilbake på min egen barndom, jeg var for det meste opptatt av hester og å leke ute i skogen. En på ti år er et barn, ikke en liten miniatyr-voksen. Altså, det er jo flott med foreldre som har store ressurser og sånn men denne materialistiske oppdragelsen vil ikke føre med seg noe godt, tro meg. Disse barna får så og si frastjålet barndommen sin, og jeg får rett og slett vondt. 

Det er samfunnet vårt som har gjort det slik, og jeg ser det bare eskalere. Sist gang jeg var hjemme la jeg merke til at noe hadde forandra seg, faktisk så det ut som noen av barna der faktisk begynte å ta etter ungene her. Det sprer seg. Og ikke bare denne idiotiske materialismen, men det er flere unge i samfunnet vårt med depresjoner og andre psykiske problemer enn det noen gang har vært. De hysjer ofte om det, biter tennene sammen og fortsetter med det som gjør de ulykkelige. Jeg kan merke presentasjonpresset på skolen selv i blant, det er ikke kult å få under fire, og jeg glemmer aldri da jeg sa jeg ville bli sykepleier og fikk en ganske stygg kommentar fra en jente om at det var et skikkelig teit og nedverdigende yrke. Jeg bryr meg ikke om slikt, det har jeg aldri gjort. Men hva med de som gjør det, de som føler at de være som alle de andre, eie de samme tingene og prestere på et nivå som gjør at de sliter seg ut. For de er mange, og samfunnet er i ferd med å ødelegge ungdommen vår, sakte men sikkert. 

Det er på tide at vi våkner opp, roser hverandre og slutter å være så forbanna kalde. Fordi det er det vi er, noen kalde jævler. Vi bryr oss bare om oss selv, og om vi spør noen om hvordan de har det, og personen sier nei, da tror jeg de fleste av oss faktisk hadde skygget banen rimelig kjapt.

Våkn opp Norge.

 

3 ord

Victoria Wisløff

09.11.2014 kl.21:44

Kos deg resten av kvelden :)

Victoria

19.10.2015 kl.18:26

Jeg tror egentlig samfunnet er på vei fremover, og at det er mer åpenhet rundt psykiske lidelser, derfor hører vi mer om det. Folk var jo deppa før også, men de slapp unna glansbildene på facebook og blogg som oppfordrer til å glatte over overflaten uansett hvordan man skulle føle seg.

Det beste man kan gjøre er å starte med seg selv, som jeg prøver å gjøre. Jeg bryr meg om å høre hvordan det går med folk, men jeg har forståelse for at noen folk ser på "Hvordan går det?" som ikke noe mer en litt small-talk. Jeg tillater meg til å si nei hvis det ikke går så særlig. Noen gang blir de redd, andre ganger forvirret, og noen ganger er de empatiske og hører på hva jeg vil si. Finnes så mange underlige mennesker der ute. Mange er for avhenging av sosiale normer for å fungere med andre mennesker, så hvis noen bryter dem, kan de føle seg litt ubekvem. De om det.

Leste bloggen din for mange år siden, men er helt ute av dette gamet nå. Håper du har det greit!

Mailin

13.11.2015 kl.03:40

Shit, takk for fin kommentar! Mulig jeg leste din blogg også, logget akkurat inn her tilfeldigvis for å sjekke noe haha! Jeg har det aldeles supert, håper det står bra til med deg og!

Skriv en ny kommentar

hits